Hvor mange strøkasser trenger borettslaget?

Regnestykket de fleste begynner med er areal delt på kassevolum. Det gir nesten alltid for få kasser. En 200 liters kasse rekker til langt mer strøing enn et normalt borettslag bruker på en sesong. Det som avgjør er hvor mange steder noen må hente strømiddel fra, og hvor langt de er villige til å gå for å gjøre det.

Tell punkter, ikke kvadratmeter

Gå en runde på eiendommen en helt vanlig dag og noter hvert sted der noen kan gå på isen. Det er som regel færre steder enn styret tror, og de ligger sjelden jevnt fordelt.

• Inngangspartier, hver oppgang og ikke bare hovedinngangen
• Trapper og ramper, som er der de fleste fallskadene skjer
• Gangvei mellom parkering og inngang
• Bossrom eller avfallspunkt, der folk går med begge hender fulle
• Postkassestativ, sykkelbod og andre daglige stopp
• Bratte partier i internveien, der brøytebilen ikke kommer til

Slå deretter sammen punkter som ligger nær hverandre. Én kasse per femti meter er et greit utgangspunkt når du teller, men det er terrenget som avgjør hvor de skal stå: bratte partier, svinger der folk mister fotfestet, og hver oppgang for seg.

Volum er sjelden det som binder

Statens vegvesen oppgir 150–200 gram per kvadratmeter som vanlig strømengde. Med 175 gram per kvadratmeter og en vekt på omtrent 1,50 kilo per liter dekker en full 200 liters kasse i størrelsesorden 1 700 kvadratmeter per runde. De færreste borettslag har i nærheten av så mye gangareal som skal strøs samtidig.

Konsekvensen er verdt å merke seg: fire kasser på 200 liter er ikke fire ganger så mye strømiddel som du trenger. Det er samme mengde strømiddel fordelt på fire steder folk faktisk går forbi.

Et regneeksempel

Et borettslag med tre oppganger, felles parkering og bossrom går gjennom lista og finner seks punkter. To av oppgangene ligger ti meter fra hverandre og deler kasse. Det gir fem kasser.

Det som flytter antallet opp eller ned

To eiendommer med like mange boenheter kan ende på svært ulikt antall kasser. Størrelsen avgjør mindre enn måten folk beveger seg på.

• Antall separate inngangspartier veier tyngre enn antall leiligheter. Ett bygg med én inngang og seksti leiligheter trenger færre kasser enn seks rekkehus med hver sin dør.
• Bratt terreng øker antallet. Et stigende parti mellom parkering og inngang er et eget risikopunkt selv om det ligger nær begge.
• Parkeringskjeller flytter risikoen. Er hovedadkomsten innendørs, er det rampen ut og døra opp til bakkeplan som må dekkes, ikke hele uteområdet.
• Hvem som strør. Er det vaktmester med bil, kan færre og større kasser fungere. Er det beboere som gjør det når de ser at det er glatt, må kassene stå der de ser det.

De vanligste feilene

Den ene er å kjøpe én stor kasse og sette den i bod eller garasje, «så har vi det». Strømiddel i en bod blir brukt av den som har nøkkel og går dit med bøtte, altså sjelden og alltid for sent.

Den andre er å la budsjettet bestemme antallet i stedet for eiendommen. To kasser fordi det var det som var igjen på posten, gir to punkter som er dekket og fire som ikke er det. Da er det bedre å dekke de to viktigste ordentlig i år og ta resten neste sesong.

Når det er riktig med færre kasser

Har dere allerede kasser som står feil, er ikke svaret nødvendigvis å kjøpe flere. En kasse som står bak et hjørne ingen går forbi, kan flyttes dit folk faktisk går. Kjøp er riktig når dere trenger dekning et sted dere ikke har det i dag, ikke når en kasse dere har står på feil sted.

Er dere usikre, oppgi antall oppganger og en kort beskrivelse av uteområdet i bestillingsskjemaet, så kommer vi tilbake med et forslag før dere bestemmer dere. Skal styret budsjettere, står et regneeksempel for tre og fem kasser, med serviceavtale, på strøkasser for borettslag og sameier.